Enighet og vekst

Jeg er en del av ledelsen i en kirke som har vokst en stund. Nå er det noen vekstsmerter. Vi merker gnisninger i ledelse. Noen vil redusere tempoet og konsolidere, mens ett par vil fortsette. Hva mener dere er riktig å gjøre?

Dette og lignede spørsmål dukker ofte opp. Det er ikke mulig å gi fullgode svar. For å stille en ordentlig diagnose må en ha mye informasjon.

Framgang og vekst medfører at medarbeidere jobber mye blant annet fordi nødvendige finansielle og menneskelige ressurser ofte kommer senere i vekstprosessen. Tempoet blir høyt. Ofte hører vi følgende resonnement: Vi må få ro og enighet i rekkene for da blir det vekst. Det er neppe så enkelt. Av og til kan det å bremse for å løse utfordringer virke mot sin hensikt. Likevel om turbulensen i kirken blir for stor må en av og til bremse noe, men det er altså ikke alltid løsningen når det er utfordringer i en kirke.

OPPLEVES ULIKT

Som tid er også tempo et fenomen som både har ei objektiv side (minutter og sekunder) og ei subjektiv side. Utsagn som «tida går så fort» eller «jeg kjeder meg» hører vi ofte. Tid kan med andre ord oppleves forskjellig. Når det gjelder tempo så er det også store ulikheter hvordan den oppleves. I en situasjon kan noen oppleve tempoet som for høyt, man blir trøtt og mister motet. For andre kan det oppleves som om man må få opp tempoet for å komme dit en vil. De er utålmodige. Motivasjonen vokser når det er stor framdrift.

Det er viktig å akseptere at alle ikke kan holde samme tempo. Ledere bør i sitt arbeide anerkjenne dette. Det er likevel neppe en fornuftig beslutning å holde et arbeidstempo i kirken som alle synes er OK. Det vil reduserer den målrettede framdriften mer enn det oppdraget fordrer.

Å markere at det er greit å holde ulikt tempo er altså viktig. Medarbeidernes verdi måles ikke ut fra deres tempo. Det blir viktig å samtidig få fram at oppdraget haster, men at medarbeidere arbeider i ulikt tempo i kirken. Så kan en legge til rette for at noen av medarbeiderne arbeider med oppgaver som er mere skjermet og hvor tempoet ikke må være så høyt. Gode samtaler med medarbeiderne er viktige for å få dette til.

FRAMGANG KAN GI RO

I kirker som vokser, er det ofte ro. Framgangen skaper en følelse av å være med på vinnerlaget. Vi er på rask vei dit vi vil. Om det i en slik situasjon blir noe støy, så rokker det sjeldent ved menighetsledelsens muligheter til å lede. Kritikken som eventuelt oppstår i rekkene når ikke helt fram fordi framgangen skaper en følelse av tilfredshet. Framdriften og det medfølgende tempoet virker dempende på konflikt. Samtidig er det viktig for lederne å høre etter hva medarbeiderne sier også nå det går fort framover. Det kan virke konfliktforebyggende.

Framgang og vekst kan med andre ord både være dempende på konflikt og det kan pga. tempo og trøtthet bidra til uro. Hva betyr dette?

Det betyr bl.a. at avveiningen mellom å stimulere fart i arbeidet eller redusere tempoet er særs utfordrende. Om man bremser mye opp kan det tenkes at det blir mindre uro fordi det blir roligere, men det kan også tenkes at uroen «går i dvale» og oppstår på nytt når en forsøker å bli mere framoverlent. En så å si sementerer utfordringene som framgangen ga.

HOLD FRAMDRIFTEN

Hva bør en gjøre når det blir uro i en kirke som vokser? Svaret henger nøye sammen med hvor mye uro det er og hva uroen dreier seg om. Men vi mener at ledere ofte bør unngå å sette på bremsen fordi noen krever det. Dette har betydning for hvem en rekrutterer til viktige funksjoner hvor tempoet er høyt. De som har mye ansvar børe tåle en del fart.

Så er det også viktig å skape en kultur for pauser. Om en skal arbeide med høyt tempo så må en legge til rette for pauser. Ukentlig fridag for ansatte som blir overholdt, frikvelder for frivillige og mulighet til noen uker hvert år helt uten innsats. Kanskje det også er lurt å ikke fokusere på vesentlige endringer i arbeidsmetoder og strukturer i vekstperioder hvor det er en voksende uro.

Dagen. Publisert på trykk 26.03.2019.

Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen