Betyr fortiden ingenting?

«Det er så mye fokus på at kirken må kommunisere med folk i dag. Popmusikk og overfladisk forkynnelse ser ut til å være løsningen. Betyr ikke tradisjoner noe lenger?»

Dette er et viktig spørsmål. Bakgrunnen for at vi tar det opp er en artikkel skrevet av pastor Andreas Hegertun den i dagen den 9. desember 2018.

Lavkirkeligheten og frikirkeligheten, inkludert pinsebevegelsen, som Hegertun skriver om, har på mange måter sine røtter i populærkulturen.

Gammel pop

Det var samtidens former som fikk prege etableringen på svært mange områder. Så raser tiden avsted og det som en gang var samtidens form blir fremmede former for mennesker som lever i dag utenfor kirkene. Veksten i bevegelsene og kirkene stopper opp og vi ender i «gammel popmusikk» og en «kort hovmodig historie» - for å bruke Hegertun sine ord. Mange kirker dør etter hvert ut eller mister helt farten, nye etableres og noen forandres - ofte gjennom ganske røffe prosesser.

Hegertun holder fast ved at det er viktig å kommunisere med en form som samtiden kjenner seg igjen i, men vi må «med respekt og ydmykhet lære av hele kirkens historie». Dette er vi helt enige i. Så eksemplifiseres det med hvordan hans kirke bruker tidebønner, har hyppig nattverd og leser den apostoliske trosbekjennelse. Da blir resonnementene i den gode artikkelen vanskeligere å henge med i.

Før vi går videre i vårt svar vil vi understreke at vi verken har noe imot tidebønner, hyppige nattverder eller trosbekjennelsen, men det er noen prinsipielle forhold som her ikke tydeliggjøres og som kan lede til en feilslutning.

Vi er enig i at samtiden må prege former for å nå menneskene som lever i dag med evangeliet. Musikkform og språk er viktige ingredienser i hvordan dette gjøres. Vi mener også at vi må lære av kirkehistorien, men det må gjøres et skille mellom form og innhold, om man ikke skal gå vill. Menigheter som ikke har tidebønner, spesielt hyppige nattverder eller leser trosbekjennelsen kan også ha lært av kirkehistorien. De nevnte elementene reflekterer både teologi og form.

Om å repetere former

Å repetere gamle tradisjoner er ikke nødvendigvis et eksempel på at en har lært av historien. Det finnes mange kirker som gjør det, men som har gått seg vill i grunnleggende spørsmål til tross for at historien preger former. Så finnes det også noen kirker som har gått i andre grøfter. Finnes det så noe som kan hjelpe oss videre i håndteringen av dette svært viktige spørsmålet? Vi tror det. Det er ikke mulig å fullt og helt skille mellom teologi og form. Hvor grensene for et slikt skille befinner seg er et tema som bør gjennomtenkes. Vi tror imidlertid det ofte og i stor grad er mulig å skille form og innhold. Det er dessuten etter vårt skjønn til stor hjelp.

En viktig lærdom fra fortiden er at om man ikke er nøye med teologien som formidles går det etter hvert galt. Her vil trosbekjennelsen kunne være til hjelp fordi den oppsummerer noen grunnleggende sannheter i den kristne tro på en god og gjennomtenkt måte. Det viktige er imidlertid at disse sannhetene formidles og innlæres. Det er dessuten forhold som er helt avgjørende for den kristne tro som ikke nevnes i trosbekjennelsen og som ville føre kirken på avveier om det utelates.

Historiens prøving

Det er altså viktig å skille mellom form og innhold når en lærer av historien. Det er innholdet som er viktig å ta med seg. Dette er ganske frigjørende fordi det åpner muligheten for å være tidsrelevant med frimodighet. Å lære av historien betyr med andre ord etter vårt skjønn å fange opp de teologiske og åndelige «poengene» som «har bestått den teologisk-historiske prøvingen». Læren, nattverden, nådegavene, dåpen, ekteskapet er viktig fordi det er viktig i NT. Skriften og historien viser oss det!

Nå kan det godt hende at former som er kjent fra historien kan skape ønskede reaksjoner i nåtiden, f.eks. tidebønn og repetisjon av trosbekjennelsen. De kan f.eks. formidle god lære, stabilitet og tilknytning. Det er viktig, men metodene som brukes for å oppnå dette kan en ha et pragmatisk forhold til. De er ikke nødvendige og behøver slettes ikke implisere en større evne til å lære av fortiden. Hvis nye former gjør det samme så bruk for all del disse.

Det er mye mer å si om dette. Vi mener at evangeliet må formidles i en innpakning som blir forstått. Vi må også lære av historien om vi skal få dette til på en god måte. Men å holde på former eller plukke opp gamle former må begrunnes pragmatisk og er slettes ikke nødvendig. Den kritiske prøven på hva vi skal lære av tradisjonen finner vi i Skriften! Da sikrer vi oss også mot overfladiskhet.

Publisert i Dagen 23.01.2018: Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen