Misjon og postmodernisme

Misjon og menighetsarbeid har til alle tider fordret god forståelse for den kulturelle konteksten og forandringer i kulturen har medført at arbeidsformer må legges om. Det har skjedd betydelige forandringer i vår tid. Betyr det at det meste må forandres og finnes det oppskrifter på hvordan forandringene bør være?

Jeg har nettopp undervist på et masterkurs om menighetsbygging i en postmoderne tid ved Ansgar Teologiske Høgskole. Kurset har tvunget meg til å sette meg bedre inn temaet og har gjort meg mer overbevist om at endringene kanskje ikke er så store som mange vil ha det til. Det finnes heller ikke universale oppskrifter på hvordan alle utfordringer skal løses.

Relativisme, dekonstruksjon, autentisitetskrav, autoritetsfientlighet, antimaterialisme og pluralisme er eksempler på begreper som går igjen. En av de normalt så sindige skribentene, Eddie Gibbs ved Fullerseminarets interkulturelle fakultet, mener de kulturelle endringene er av seismisk karakter og maner til en gjennomgripende endring i det meste av vårt arbeid.

Ja, det er nødvendig å gjøre forandringer i vårt misjons- og menighetsarbeid. Vi kan ikke bare fortsette som før! Samtidig tror jeg mange av diskusjonene som foregår omkring misjon, menighet og postmodernisme er mer intellektuelt interessante enn de er praktisk relevante. Forandringene er ikke nødvendigvis så store og gjennomgripende. F.eks. handler autentisitet om å gjøre det vi sier. Dette mener mange er blitt mye viktigere, men mangel på samsvar mellom liv og lære viser mangel på evne til å få det til eller rett og slett hykleri, og det har jo til alle tider vært utfordrende.

Relativismen er som mange hevder blitt større, men er den ny i vår såkalte postmoderne kultur? Da Eva ble fristet i paradiset var Slangens spørsmål: ”har Gud virkelig sagt?” Sannheter utfordres kontinuerlig, selv om denne utfordringen kanskje er sterkere i dag enn for 50 år siden. Å påberope seg selv makt p.g.a. av posisjon har vel aldri blitt sett på som særlig bra. Autoritet må fortjenes. Dessuten er autoritet fortsatt viktig, men det er kanskje andre ledere og egenskaper som gir autoritet. Steve Jobs, Apples leder, har en autoritet som neppe ville vært sterkere om han hadde vært leder for 50 år siden. Gjenglederens autoritet fordrer en nesten betingelsesløs overgivelse fra gjengens medlemmer. Og i vår sammenheng har vi mange eksempler på pastorer som har fått en lokal og global innflytelse som tidligere tiders ledere bare kunne drømme om.

Dessuten tror jeg at de felleskulturelle trekkene som i stor grad beskrives som postmoderne, ikke skal overvurderes. Moderniteten lever fortsatt i beste velgående. Studentene i dag kjøper sjeldnere BMW, men eksotiske og kostbare Kilroy-turer gir stor status. Materialismen er langt fra død i den antatte sterkt postmoderne ungdomsgenerasjonen, men utrykket er forandret. Dessuten er det store forskjeller hva angår kultur.  Det er minst like viktig å få innsikt i den lokale kulturelle konteksten som i den nasjonale og internasjonale felleskulturen. Kulturelle skillelinjer går dessuten ofte på tvers av regioner og lokalsamfunn.

Vi må ikke gjøre det vanskeligere enn det er. Det handler fortsatt om å leve et troverdig liv, om å bygge tillitt, om å opparbeide autoritet over tid, om å ta sine medmennesker på alvor, om å bygge gode relasjoner til vår neste. Så er det selvfølgelig viktig å forstå de menneskene og den kulturen en skal arbeide i slik at en kan bygge relasjoner og formidle budskapet på en måte som er attraktiv og blir forstått. Dette har alltid vært viktig og krevende fordi det bl.a. krever empati og forandring. Så handler det om å ikke gi etter for relativismens tvetydige pludring. Evangeliet må formidles med overbevisning, klarhet og kraft – enten det skjer på hjemmebane eller i kulturer som skiller seg fra vår egen.

Det positive er at alt vi gjør ikke må forandres, utfordringen er at det ikke finnes enkle oppskrifter for omstilling som vil gi umiddelbar suksess i misjon og menighet.

Jan Inge Jenssen, publisert i DagenMagazinet, Desember 2011