Folkelig kvalitet? – om å gjøre møtene evangeliserende 2

De aller fleste menighetene strever med å få kirkefremmede til å komme på møter. Det er mange årsaker til det. Vi tror en av de viktigste årsakene er knyttet til møtenes form og innhold. Det finnes imidlertid noen menigheter som klarer dette bedre enn de fleste. Dette er den andre artikkelen i en serie hvor vi bl.a. gjennomgår noen av erfaringene fra menigheter som har klart å skape evangeliserende møter som gir resultater.

Jesus var folkelig

Jesus elsket menneskene og aksepterte dem, han møtte deres behov, han fant nøklene til deres hjerte, forkynte den dype sannhet på en enkel måte og han utfordret dem til å ta valge. Jesus var en folkelig taler. Det står ikke så mye om at han brukte humor, men han brukte av og til ironi.

Jesus hadde en helt annen form enn det som var vanlig i religiøse møter (se f.eks. Lukas kapittel 4). Mange skriftsteder viser at Jesus talte annerledes enn fariseerne. Trolig messet fariseerne fram et budskap hver sabbat som ingen reagerte på. Jesus prekte med myndighet og folk forstod hva han sa. Han holdt hele tiden illustrerte prekener og brukte stadig liknelser. Han fortalte gjerne en hverdagslig historie som hadde et viktig budskap. Vi kan lære av Jesus dersom vi vil få folk i tale. Jesus var en forkynner som tiltrakk seg folk. De hørte ham gjerne.

Med Jesus som forbilde kan vi i alle fall lære at vi må forstå og møte menneskers konkrete behov og vi bør være folkelige. Vi kan gjerne bruke relevante illustrasjoner og vi må ikke la budskapet forfalle til allment pjatt. Møtene må være kraftfulle. Det er ikke bare taleren som har ansvar for dette. Alle som deltar på en eller annen måte i møtet bidrar til å prege budskapet.

Er formen for rituell?

På samme måten som Den Norske Kirke har vært formelle har også vekkelses- og fornyelsesfolket skapt former som har blitt veldig fremmede for folk flest. Det er for eksempel ikke stort slingringsmonn for hva som er akseptabelt i en tradisjonell pinsemenighet, i en fornyelsesvennlig pinsemenighet, og i en trosmenighet. Opplegget er fast og man våger seg i liten grad ut over det.

Det finnes en viss ulikhet mellom trosforsamlinger. For eksempel er det en viss variasjon i hvor offensive man er, men formen er likevel ofte trang. Det hadde ikke vært dumt om rammen ble viere. Åge Åleskjær sa for noen år siden på en selvkritisk måte at man i OKS de siste 10 årene ikke hadde greid å sitte under en hel sang. ”Vi ville følt oss religiøse hvis vi satt å sang. Man må kjenne trøkket under sangen.” De fleste av oss synes dette er flott, men vi må også tenke på de nye som er kommet inn og som bare har vært i DNK ett par ganger i livet. De besøkene vil etter å ha stått stille en halv time eller mer begynne å føle det noe spesielt. Husk på at de ikke kan noen av sangene og de har ingen grunn til engasjement. Naturlig nok vil de etter hvert føle seg bortkommen.

Budskapet vårt er ikke at man fra nå av skal sitte i møtene.  Vi bør likevel huske at det er andre enn oss på møtene. Møter bør være slik at de ufrelste forstår budskapet og opplever det som meningsfullt. Paulus understreker ofte at møtene må være forståelig for utenforstående. De skal skjønne hva som skjer iallfall nok til at besøkende slik Paulus uttrykker det, ”faller på sitt ansikt og sier: Gud er midt iblant dere”.

Bedre kvalitet på møtene

For å nå mennesker i dag er det trolig nødvendig med god kvalitet på møtene. Vi kan ikke regne med at folk utenfor menigheten vil føle seg tiltrukket av møter som ikke er godt forberedt. Standarden deres er formet av fjernsyn og annen underholdning. Usammenhengende og vilkårlige møter gjør dem sannsynligvis distrahert. I alle fall er det lite håp om at de vil oppfatte innholdet i det som formidles.

God kvalitet må for all del ikke forveksles med perfeksjonisme. En perfekt forstilling kan være iskald. Kvalitet dreier seg mer om at møtene er godt planlagt og at alle yter sitt beste. Hva kan gjøres for å bedre kvaliteten på møtene og gjøre dem mer appellerende?

For det første er det viktig at sang, musikk, vitnesbyrd, tale og andre innslag er godt forberedt. For det andre er det viktig å holde oppe tempoet og skape flyt i møtene. Unødige pauser virker distraherende. Folk kan miste konsentrasjonen. Ikke minst gjelder dette trolig for kirkefremmede på besøk. Er møtet forberedt er det unødvendig med pauser mellom innslagene.

Det er ikke dumt å tenke seg at møtet overføres på radio. Da vil en naturlig forsøke å fjerne unødige dødpunkter. Planlegging og innøving av enkle tegn mellom møtelederen og de enkelte deltakerne kan være til stor hjelp. Da kan f.eks. korsangen komme i gang umiddelbart etter innbydelsen til frelse.

Mange møter er bokstavelig talt langsomme og kjedelige. Skal en komme mennesker i tale så er det nødvendig å gjøre møtene spennende. Færre pauser er et virkemiddel, men mye mer er nødvendig. Musikken bør bli bedre og talene relevante for folk flest. Disse to emnene er så viktige at jeg vil komme tilbake til dem i senere artikler. Det er også en fordel å redusere mengden av intern informasjon. En lang sekvens med møteinformasjon er distraherende og kjedelig. Slik informasjon kan formidles gjennom mange andre kanaler. Menighetsblad, oppslagstavler, brosjyrer av ulike typer og selvfølgelig gjennom annonsering. Menighetens medlemmer vil raskt vende seg til å bruke disse kanalene når informasjonen ikke lenger kommer fra talerstolen.

Det er også en fordel å redusere bruken av introduksjoner og kommentarer fra møtelederen. Når koret begynner å synge vil alle merke det. En forhåndsintroduksjon er helt unødvendig. Har et vitnesbyrd vært godt vil et kort “amen” gjøre samme nytten som en oppsummering av innholdet. Har man behov for å uttrykke takk til den som har avgitt vitnesbyrdet eller sunget sangen, vil et skulderklapp og en positiv kommentar etter møter trolig være mest effektivt.

Mange møter er alt for lange. Folks konsentrasjon dabber fort av. Hvor langt et møte kan vare er avhengig av hvilken gruppe mennesker som er tilstede og møtets innhold og form. Er møtet rettet mot menighetens medlemmer kan møtet trolig være lengre enn når det har et evangeliserende sikte. Et “lett” møte med mye sang og musikk og korte innslag kan trolig være noe lengre en tradisjonelle møter.

Møtets lengde

Ikke så få evangelister har oppdaget at korte og intense møter er bedre enn langdryge. For lange møter reduserer lysten til å komme tilbake og kan derfor hindre vekkelser. Å avslutte mens møtet fortsatt er “levende” kan øke interessen for at man søker til neste møte. Dette betyr ikke at man ikke kan gjenta noen vers i en innbydelsessang. Av og til kan det være på sin plass. Hvis noen har behov for forbønn e.l. vil det ofte være gunstig å avslutte det offentlige møtet og fortsette med forbønn, gjerne i et annet rom.

I den neste artikkelen vil spørsmål omkring atmosfære og musikkform bli drøftet.