Menighetsløs misjon

Misjonsorganisasjoner gjør en uegennyttig og uvurderlig jobb i Guds Rike i ulike deler av verden. Dette arbeidet har på ingen måte fått den anerkjennelse det burde fått f.eks. for det samfunnsutviklende bidraget som gjøres. Samtidig er det fortsatt mulig å gjøre deler av arbeidet mer målrettet. Heldigvis synes det som om det er vokst fram større forståelse for at misjon og menighetsbygging er samme sak. Likevel er det fortsatt organisasjoner som driver evangeliserende og/eller sosialt arbeid mer eller mindre løsrevet fra menighet og som mangler en menighetsutviklende strategi for arbeidet.

Tusenvis rapporteres frelst og helbredet, men menighetene ser ikke noe til dem, forteller en erfaren misjonær som reiser rundt i områder hvor det gjennomføres kjempestore evangeliske kampanjer. Tilsvarende utagn høres jevnlig om evangeliseringskampanjer i inn og utland. Om vi skal få en sterkere varig vekst i Guds Rike av misjonsarbeid er det helt nødvendig at vi får en fornyet forståelse av betydningen av menighet. Tro uten tilhørighet er ikke bærekraftig. Menighetsbygging må være sentrum i misjonsinnsatsen.

 Etter mitt skjønn må alt evangelisk arbeid ha som direkte mål å plante eller utvikle menigheter. Jeg har ikke mistet troen på kampanjer, men de må være direkte innrettet på å bygge menigheter. Det ville være fantastisk om de store organisasjonene som driver kampanjemisjon alltid hadde team som ble på stedet for å plante menigheter, eller i alle fall team som blir på stedet lenge etter kampanjen for å følge opp og lede de nyfrelste inn i eksisterende menigheter.

Flere tverrkirkelige organisasjoner vil ikke plante menigheter eller samarbeide tett med enkeltmenigheter trolig bl.a. fordi de er redd for å miste støtte fra andre eksisterende menigheter. Det er etter mitt skjønn ikke et godt argument. Tenk om de verdensomspennende organisasjonene som for eksempel YWAM hadde hatt et konkret mål om å bygge menighet på alle steder hvor de arbeider? Jeg tror det kunne betydd en vesentlig forskjell. I dag er klimaet for menighetsplanting endret vesentlig. De fleste menigheter er blitt positive til dette. Om de likevel ikke skulle være positive så bør ikke det hindre noen i nyplanting.

Paulus plantet nye menigheter på alle stedene han arbeidet. Nå vil noe si at det i dag finnes levende menigheter de fleste steder. Bevegelsen som arbeider med menighetsplanting har imidlertid vist at det ikke bare er viktig at det er menigheter i alle geografiske områder, men at det også er menigheter i ulike kulturelle segmenter av befolkningen. Dessuten er det ofte lettere for nyfrelste og feste seg til en ny menighet. Når evangeliseringskampanjer av ulik slag gjennomføres bør arbeidet m.a.o. ha en klar strategi for menighetsplanting, gjerne flere enn en menighet. Det er ofte store ressursene som legges inn i kampanjene. Mer av disse ressursene bør gå til menighetsplanting.

Alle nyfrelste blir likevel ikke med i nye menigheter. Det er derfor også nødvendig å bruke betydelige ressurser på å hjelpe dem inn i eksisterende menigheter. Et slikt arbeid er ikke alltid enkelt. Det tar tid og er utfordrende å føre nyfrelste inn i en menighet med godt etablerte relasjoner og en bestemt kultur. Menighetsutviklende innsats må derfor ofte være en del av integreringsarbeidet.  

Det er ikke bare ulike evangeliseringskampanjer i misjonsarbeidet som trenger å se menighetssiden bedre. I mye misjonsarbeid står det sosiale engasjementet i sentrum. Vi vet at barmhjertighet er viktig både av rent humanitære grunner og fordi det kan gjøre mennesker interessert i kristentroen. Samtidig vet vi at kjempestore satsinger på sosialt arbeid og bygging av institusjoner ofte har meget liten effekt på omvendelse og menighetsbygging. Det er derfor etter mitt skjønn helt nødvendig å utfordre også denne delen av misjonsorganisasjonene til å plante og bygge menigheter. Så vil trolig også den sosiale satsingen bli mer langsiktig og bærekraftig.

Jan Inge Jenssen

Tidligere publisert i Dagen Magazinet